Hva er en tolk?

I denne sammenhengen snakker vi om tolking mellom forskjellige språk, i praksis mellom norsk og et annet språk, som vi heretter vil omtale som minoritetsspråket. Det kan kanskje virke rart å referere til store språk som engelsk, mandarin eller swahili som minoritetsspråk, men i en norsk sammenheng kan man likevel se på den det skal tolkes for som en språklig minoritet.

De som blir tolker er altså mennesker som av ulike grunner er flerspråklige, og behersker minst to språk godt nok til å kunne tolke presist mellom de. Det vanligste er at de har flyttet hit fra et annet land, kanskje er de første-, andre- eller tredjegenerasjons innvandrere til Norge, men det fins også mange tolker som har flyttet fra Norge og bodd i et annet land en periode, og lært seg et annet språk ut av egen interesse eller yrkesmessige behov.

Når må man bruke tolk?

Det er generelt sett møtelederens ansvar å finne ut av hvorvidt det er behov for tolk. For offentlige tjenesteytere gjelder kravet om å yte en faglig forsvarlig tjeneste, men også private aktører vil ofte ha formelle krav på seg om å sikre en gjensidig forståelse av innholdet i møtet. Det handler ofte om kompleksiteten i det som skal diskuteres, for selv om noen kan holde et høyt nivå på norsk dagligtale er det slett ikke sikkert de sitter med den begrepsforståelsen de behøver for å få tilstrekkelig forståelse i samtalen (se også: Tolkens kompetanse). Det gjelder i mange tilfeller både møtelederens og den minoritetsspråkliges egen oppfatning av forståelsen av norsk (eller iblant norske møtedeltakeres forståelse av engelsk) - det kan iblant være riktig å bestille tolk til møtet selv om brukeren ikke ønsker eller ber om det.

Et viktig prinsipp er at tolken skal og må være en nøytral og uavhengig aktør i samtalen. Det er ikke tillatt å bruke barn som tolk, og heller ikke familiemedlemmer eller tospråklige medarbeidere skal tolke i samtalen. Selv om denne skulle være fullt ut språklig kvalifisert for oppgaven, så får hen en dobbeltrolle som ikke er forenlig med god tolkeskikk.

Tolkens kompetanse

Det er ikke tilstrekkelig å være flytende i dagligtale på to språk for å jobbe som tolk. Det kreves både en dypere språkkompetanse og konkret kunnskap om tolkeskikk og tolketeknikk for å kunne gjennomføre gode tolkesamtaler.

Det er nødvendig med et høyt nivå på muntlig språk, og denne språkkunnskapen må også omfatte et stort vokabular innenfor de sektorene som ofte benytter tolk. Hvordan oversetter man begreper innenfor offentlig forvaltning til et annet lands kontekst? Hva med den medisinske begrepsbruken man forventes å forstå i en vanlig legetime? Noe av det tolken kan møte i en samtale krever spesifikk forberedelse innenfor fagområdet, derfor vil det jo også være kompetanseforskjeller mellom tolkene basert på utdannelse og erfaring, men tolken trenger å ha et stort praktisk vokabular i bunn for å kunne beherske den typen tema som kan dukke opp underveis i en samtale.

De tolkene som tolker for Noricom har både fått testet sin språkkompetanse på både norsk og (minst) ett tolkespråk og gjennomgått kursing på tolkens rolle og tolketeknikk, enten gjennom offentlig kvalifisering eller gjennom intern kursing. Mer om dette under - først litt bakgrunnsinformasjon om tolkeloven.